Tid for å slå på stortrommen: Vi trenger nasjonale ro-økter innen beredskap!
Norge har i sommer vist verden at vi kan ro i flokk. På bakkenivå har vi funnet takten - sammen. Når det kommer til stykket er nordmenn et inkluderende, lystig og lekent folkeferd. Er det mulig å ta med den euforiske fellesskapsfølelsen inn i et beredskapsarbeid hvor det for alvor begynner å haste?
Første stopp er Arendalsuka. Beredskap står på agendaen i trange møtelokaler. Det er bra, vi har skjønt at verden er i endring. Tittelen «Beredskap, sikkerhet og samhold i usikre tider» er en gjenganger i paneldebatter, uansett avsender.
Utfordringen er at det fortsatt er mye varmluft og abstrakt prat om at Norge må være bedre forberedt på store nasjonale kriser. Det skjer mye bra, så la oss dele erfaringer fra dette, heller enn å slå inn åpne dører. Vi ER enige om å øve mer. Men hvordan øve klokere og med de riktige ressursene som en start? Dette er et kollektivt krafttak vi som nasjon umiddelbart må prioritere.
Kanskje har fotball-VM skapt et momentum for å få til nettopp dette? En krise blir langt mindre lystbetont enn eventyret i USA, men desto viktigere at vi da ror i flokk.
Hvordan får vi det til?
En start kan være å definere det rommet hvor myndigheter, forsvar og nødetater, offentlige og private aktører, og egentlig hver og en av oss, finner ut hvordan vi skal ro sammen.
Dette betyr bedre samordning lokalt, regionalt og nasjonalt. Teoretisk sett vet vi hvem som har reelt mandat og ansvar, men i praksis er det langt mer usikkert. Stort sett finner ressursene hverandre når vi blir presset til det, som oftest pga. vår tradisjonsrik dugnadsånd og tette nettverk.
Felles struktur, verktøy og rolleforståelse er likevel ikke så dumt. Hvem gjør hva når – og faktisk gjør det? Hvordan snakker vi sammen når det ikke er tid til utredninger?
De nasjonale planer bør også inneholde en forståelse av god risikokommunikasjon. Det betyr for eksempel at vi kommuniserer ulike budskap til nordmenn nord i landet og nordmenn sør i landet. Noen må kanskje evakuere, noen må holde stand, og mange må holde hjulene i gang. De færreste bør egentlig dra på hytta (ref. budskapene i pandemien).
Og hva KAN vi si åpent om de truslene vi står overfor, uten å kompromittere verdier og nasjonal sikkerhet? Hvordan skal vi bygge kunnskap og trygghet i befolkningen uten at vi beholder vår åpenhet og tillit til hverandre? Og hvordan fyller vi det rommet vi anser trygt å kommunisere i? Den diskusjonen er skikkelig spennende!
Hvem skal slå på stortrommen?
For å få nasjonen til å ro noenlunde i takt må vi også vite hvem som skal slå på trommen. Hvem skal lede oss når vi er presset, hvem har vi mest tillit til og er mest egnet til å få oss som nasjon til å gjøre de riktige tingene? Det bør helst være personer med både autoritet og musikalitet. Om avsender er statsminister, statsforvaltere, statsråder, konge (eller helt andre) vil være avgjørende for om budskapet treffer.
Timing, narrativ og innpakning er vesentlig.
Kanskje skal vi begynne å snakke om verdibasert kommunikasjon? Hvor snakker vi fra, slik at alle forstår at vi MÅ ro, og at vi inviterer alle mann alle med på økta? Greier vi å konkretisere dette i våre planverk, og øve på det, er det større sjanse for at vi at vi raskere får en felles situasjonsforståelse når tiden er knapp.
Hva traff oss egentlig i sommer?
Vi har en unik mulighet til å bruke sommerens valuta; fellesskap og nasjonal stolthet. Hva var det som egentlig gjorde at vi alle plutselig inkluderte hverandre, og at det mest naturlig av alt var å sette oss ned på gater og torg for å ta noen felles rotak? Kanskje var det at vi alle følte at vi var en del av noe som var fint, og da ble det også viktig. Vi opplevde egne spillere som ærlige og som «våre tapre menn som dro ut i strid igjen»…
Vi er nødt til å være ærlige, dog taktiske i vår kommunikasjon. Vi må for eksempel bestemme oss for om vi bruker ordet KRIG i vår forebyggende kommunikasjon, og kaller en spade for en spade. Eller om vi skal fortsette å pakke inn ting, slik som vi har gjort til nå.
Vi er nødt til å forklare, mer enn å forsvare når ting skjer. Vi må prioritere hva vi MÅ snakke om. Vi bør være mer åpne om våre dilemmaer som en liten nasjon med en strategisk plassering.
Vår påstand er at urolig blir man mest når man kun blir fortalt deler av bildet. Ref. barn som hører voksne viske for å beskytte dem, men som uten tvil skjønner at nettopp hviskingen innebærer at noe er galt.
Øver vi riktig?
De fleste er hjertens enige om at vi må øve mer; men må vi alle øve på det samme, eller finnes det klokere måter å øve på for å få enda mer verdi ut av øvingstiden? Hva er de viktigste ferdighetene for kriseledelse, både på individnivå og på organisasjonsnivå? Og hvordan trigger vi disse kvalitetene, sånn helt konkret? Det kunne blitt interessante diskusjoner, enn å slå inn åpne dører som at vi må øve mer…
Jon G. Reichelt, tidligere psykiater i Forsvaret, snakker om tålekraft som en våre innsatsfaktorer i beredskap. Vi tror på dette. Trygge folk som har gode nok kunnskaper for å mestre tåler også mer. Om de i tillegg kjenner seg som en del av et lag, og vet hvem de skal ro med, og er klare for felles innsats, snakker vi god beredskap.
Vi mener sommerens roing har vært et av våre beste beredskapstiltak på lenge. Så hvor skal vi få folk til å ro nå? Det står ikke gylne pokaler på spill. Men vår trygghet og vår frihet. Vi må ro for å beskytte vår mulighet til å trygt kunne fortsette å ro; når vi vil og hvor vil.
Opp i båten nå – alle mann til årene!
Jack Fischer Eriksen og Marianne Melfald
